Det er mye omsorg i et nei!

Tallenes tale – ikke alltid så klare…

I vår nasjonale kartleggingsstudie på kroppsøvingsfaget fra 2018 stilte vi spørsmål om hvem som bestemmer innholdet i undervisning i gymtimene. Ikke overaskende fant vi at de aller fleste elevene og lærerne oppgav at det var læreren som bestemmer hva eleven skal gjøre i timene.  Videre fant vi at ca 5% av elevene svarere at de er «helt enige» eller «enige» i at læreren lar de gjøre som de vil i gymtimene. Når vi stiller spørsmål om hvordan elevene best liker at lærerne underviser svarer ca 40% at de skulle ønske at de kunne gjøre som de ville «veldig ofte» eller «ofte».

Etter at vår studie ble publisert har vi mang en gang sett, særlig i studentoppgaver på bachelor og masternivå, at elevenes svar har blitt brukt til inntekt for at elevene i større grad må få bestemme selv hva de ønsker å gjøre i gymtimen. Dette er problematisk og tjener ikke det formålet som var intensjonen når vi stilte disse spørsmålene. Vi ønsker derfor å forklare både hvorfor disse påstandene ble inkludert i studien og hva vi mener svarene kan brukes til.

For det første; spørsmålene vi har stilt i denne nasjonale kartleggingsstudien var først og fremst stilt nettopp for å kartlegge elevens opplevelser av faget. Dette var ikke normative spørsmål som gav indikasjoner på hva som var riktige og gale svar. Derfor bli det litt for enkel å innta en posisjon om at det er feil at læreren skal bestemme alt av innhold i undervisningen, for eksempel med begrunnelse om at elever skal ha medbestemmelse. Det er jo ganske naturlig å tenke at en lærer, med ansvar for elevens læring,   har fullt og helt kontroll på hva det undervises i faget. Det er jo lærerens oppgave som lærere, og det er kanskje nettopp derfor 99,3% av lærerne svarer at de bestemmer innholdet i undervisningen. Det er likevel viktig å fremheve at det at læreren bestemmer på ingen måte trenger å være en motpol mot at elever også skal bli hørt. Det er læreren som er pedagogen, det er læreren som skal sikre at læreplanens intensjoner blir oppfylt og det er læreren som skal sørge for at elevene blir hørt. Vår egen forskning viser også at det å være en omsorgsfull lærer handler om å bygge gode relasjoner hvilket innebærer å lytte til elevene, og samtidig sette grenser og stille krav.

Å vise omsorg handler altså ikke om frislipp for elevene og fravær av pedagogisk takt. Hvor vil det føre oss dersom elevene i veldig stor grad skal bestemme hva som skal skje i undervisningen? Hvem vil bli hørt, hvem vil ikke bli hørt og hva vil det endelige ‘resultatet’ (innholdet i gymtimene) da bli? Når læreren legger opp til  at la  elevene får bestemme må det foregå i trygge pedagogiske rammer der læreren faktisk har en plan for hvordan elevene skal få bidra i prosessen. Først da vil elevens medbestemmelse bli tatt på alvor. En slik pedagogisk praksis ønsker vi velkommen, og vi mener tall fra vår nasjonale undersøkelse kan bidra til å kaste lys over en slik pedagogisk debatt om undervisning i kroppsøvingsfaget.

Så vår oppfordring til bruk av våre resultater; tall og prosenter må aldri løsrives fra den konteksten de kommer fra. Tallenes tale er kanskje ikke så klare som de først ser ut som…