68 drukningsulykker så langt i år: Hvem har skylda?

Vi er i ferd med å legge bak oss en rekordsommer temperaturmessig. Dette har ført til at folk har valfartet til strender for å avkjøle varme kropper. Dessverre har den økte badingen også ført til flere drukningsulykker. I følge Redningsselskapet har totalt 68 mennesker mistet livet så langt i år. Det vi ser at det nok en gang svømmeopplæringen i skolen som får deler av skylden for at det går så galt. For eksempel hevder nestleder i utdanningskomiteen på Stortinget Kent Gudmundsen at ‘skolen har en vei å gå når det gjelder svømmeopplæringen’.

At skolen, kroppsøvingsfaget, svømmeopplæringen, og til syvende og sist kroppsøvinglæreren, holdes ansvarlig for disse tragediene får oss som kroppsøvingsforskere til å reagere. Vi ønsker derfor å dele noen refleksjoner rundt svømming- og livredningsopplæring, samt å problematisere ansvarliggjøringen av skolene når drukningsulykker inntreffer.

Vi er selvsagt enig med flere som har uttalt seg i debatten, blant annet gir Egil Galaaen som gir velbegrunnede innspill gjennom saken «Ungene må lære svømming utendørs».

I tillegg til Gjølme problematisering av tilgang til svømmehall og mangel på svømmeopplæring utendørs, er det også viktig å understreke at læreplanen i kroppsøving innehar flere kompetansemål som synes relevante relatert til svømmedyktighet, livredning og holdninger knyttet til å være i og ved vann. I kjølevannet av sommerens debatt rundt drukningsulykker, er det imidlertid et kompetansemål knyttet til svømming og livredningsopplæringen som stjeler fokus; nemlig det detaljstyrte kompetansemålet om svømmeferdighet etter 4. årstrinn innført i 2015 som sier at elevene blant annet skal kunne svømme 200 meter, flyte og dykke. I vår nasjonale undersøkelse fant vi at rundt 6 av 10 elever rapporterer at ikke kan svømme i henhold til en slik definisjon. Dette er selvsagt et stort problem. Men, læreplanen i kroppsøving inneholder også andre kompetansemål som i liten grad er trukket frem i debatten om drukningsulykker. Etter 4. årstrinn heter det for eksempel at eleven skal kunne «ferdast trygt i, ved og på vatn og gjere greie for farane, og tilkalle hjelp». Videre heter det etter 7. årstrinn at elevene skal kunne «praktisere trygg ferdsel og gjere risiko- og sikkerheitsvurderingar i, ved og på vatn under varierte vêrforhold».

I følge Redningsselskapet sin drukningsstatestikk fra 2017 ser vi at nesten 70% av de som omkom var voksne menn over 26 år (kanskje de til og med kunne svømme?). Vi vet også at de aller fleste drukner i nærheten av en redningsmulighet. Blant annet druknet halvparten av alle som druknet i 2017 etter fall fra land eller brygge, og 26 fra fritidsbåt. Med andre ord, det er ikke nødvendigvis manglende evne til å svømme en lengre distanse (eller det å svømme i det hele tatt) som synes å være det største problemet relatert til drukning. Med bakgrunn i dette ønsker vi å reise spørsmål om det snarere er holdninger til opphold og ferdsel i og ved vann, eller mangel på sådan, som er en like stor utfordring? Er evne til å gjøre vurderinger relatert til egen kapasitet, tilstand, temperatur i vannet, badested og atferd, en vel så viktig kompetanse, sammen med å være svømmedyktig?

Vi kan dessverre ikke vise til forskning som understøtter en slik påstand, men gitt at det er noe i det vi antyder, mener vi det er relevant å spørre om ikke de to ovennevnte kompetansemålene vil være vel så viktige å legge trykk på i svømme- og livredninggsopplæringen i skolen – som grunnleggende svømmeferdigheter. Vi ser selvsagt at dette vil kreve tid og ressurser for skolene.

Et siste poeng vi ønsker å løfte frem i kjølevannet av debatten som har pågått, er faktumet at skolen har blitt ansvarliggjort for drukningsulykkene gjennom det som hevdes å være mangelfull eller dårlig svømmeopplæring i skolen. Vi mener det er betimelig å stille et prinsipielt spørsmål om hva skolen faktisk kan ta ansvar for. For å trekke en parallell: Hvis en person omkommer i trafikken, hvem får da skylden for dette? Kjørelæreren? Trafikkopplæringen i Norge? Sannsynligvis ingen av dem (vi har ikke lest slike overskrifter i media i alle fall). Personen i bilen har trolig førerkort, noe som indikerer at han er vurdert god nok til å kjøre bil. Kanskje er det derfor snarere manglende vurderingsevne av kjøreforhold og egen tilstand som er årsaken til ulykken? Mao, det er (mest sannsynlig) ikke kjøreopplæringen det har skortet på.

Tilbake til skolen og skolens ansvar til drukningsulykker: Når en 60 år gammel mann med promille drukner etter å falt fra sin egen lystbåt, er det lite trolig fordi han ikke lærte å svømme på skolen. Kanskje er det heller holdningen og respekten for å ferdes i et risikofylt miljø som har sviktet. Selvsagt er ikke alle som drukner voksne menn med promille. Vårt poeng er at bildet angående drukningsulykker er mer nyansert enn at alt ansvar kan føres tilbake på svømmeopplæringen i skolen. Med andre ord: vi mener det er for enkelt å hevde at alle drukningsulykker kan forklares med for dårlig svømmeopplæring i skolen!

Hva mener du: Hva bør vektlegges i svømmeopplæringen i skolen? Hvor starter og slutter skolens ansvar når det gjelder å unngå drukningsulykker?

Del på Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.