Av Lise Porsanger NTNU/OsloMet
Gjennom undervisning i kroppsøving står det i læreplanen at elevene skal få mulighet til å utvikle livslang bevegelsesglede og utfordre motet sitt. På samme tid har elever en lovfestet rett til et trygt og godt skolemiljø som blant annet søker å forebygge ulykker og fysiske skader. Resultatene fra en doktorgradsstudium ved NTNU peker på at det ikke nødvendigvis er mer regler som forebygger ulykker og skader i kroppsøving. Det som synes å være av avgjørende betydning er lærernes bevissthet, kompetanse, og deres erfaringer med hva som utgjør risiko i faget. Først og fremst tyder studien på at kombinasjonen av utdanning i kroppsøving, erfaring fra undervisning og muligheter til samarbeid med andre faglærere i kroppsøving er viktig for at lærere skal kunne utvikle en profesjonell praksis som er til det beste for elevene.
Oppmerksomhet og kunnskap om ulykker og skader i skolen er viktig i arbeidet med forebygging, og i kroppsøving vet vi nå litt om hvordan lærere arbeider for å forebygge ulykker og skader hos elever. Resultatene fra en landsomfattende spørreundersøkelse med lærere i grunnskolen viser at de i stor grad lykkes med å forhindre alvorlige skader i faget som for eksempel åpne brudd og bevisstløshet, men at mindre skader som forstuelser og små sår forekommer i større omfang. I min doktorgrad finner jeg at læreres erfaring knyttet til skader i kroppsøvingsundervisningen, ulykker og nestenulykker, setter spor hos lærerne, og er noe som påvirker deres undervisningspraksis. Det at elever skader seg, ser ut til å være en nøkkel til hvor bevisst lærerne er dette arbeidet og i hvilken grad de bevisst søker å utvikle og endrer sin praksis for å forebygge elevskader.
En ny offentlig utredning viser til behov for kompetanseutvikling i skolen og at alle lærere burde få anledning til å ta videreutdanning. Resultatene i min studie tyder også på at kompetanseutvikling er sentralt for at lærere skal kunne utvikle en profesjonell praksis knyttet til sikkerhet. Dette samtidig som at elever får utfordret motet sitt i faget. Det ser derimot ut til at det er meget begrensede muligheter for etter- og videreutdanning innenfor risiko- og sikkerhetsarbeid. Noen unntak finnes, som for eksempel førstehjelpskurs og i en årlig prøve for de som skal undervise elever i svømming og livredning.
Utredningen peker også på betydningen av kollegiale fellesskap for at lærere skal kunne utvikle sin praksis. Lærerne som deltok i min studie, mente derimot at det ikke blir satt av tid og ressurser til arbeid med risiko og sikkerhet i kroppsøving lokalt på deres skoler. Jeg finner at kroppsøvingslærere får lite tid til utviklingsarbeid sammen med andre faglærere, da tid til samarbeid blant lærere ser ut til å tilfalle fagene matematikk, norsk og engelsk. På den måten blir kroppsøvingslærerne alene om og i sin praksis, og må gjennom egenerfaring finne ut hva som fungerer eller bør endres, også når det gjelder risiko og sikkerhet. Dermed viser studien at ansvaret og konsekvensene for tryggheten til elevene faller på den enkelte lærer, og ikke på institusjonene som skal bidra til at lærere utvikler kompetanse og sin profesjonelle praksis.
Det kan være fristende (og kanskje lettvint) å innføre flere regler for å sikre elevers sikkerhet i skolen. Basert på funn fra min doktorgradsstudie mener jeg at regelstyring, rundt hvordan lærere skal utføre dette arbeidet, ikke nødvendigvis vil gjøre undervisningen i kroppsøving bedre eller sikrere. Viktigere steg på vegen vil etter mitt skjønn være å gi lærere i kroppsøving muligheter til videreutdanning og samarbeid slik at de kan reflektere, diskutere og utvikle sin praksis i et profesjonsfellesskap som kan bidra til både en trygg undervisning for elevene, samtidig som den skal utfordre deres mot i fysisk aktivitet.
