Selv om vi slik sett ikke kan vise til revolusjonerende resultater er det vår klare mening at en organisering av et kompetansehevingsprosjekt der noen lærere har en mer perifere rolle enn andre, også gir resultater. (FOTO: Hentet fra: https://www.colourbox.com/image/a-school-professor-lecturing-his-students-in-a-university-auditorium-image-1070505)
Vi vet at læreren er helt sentral for at elevene skal lære. Da er det grunn til å anta at læreren selv trenger inspirasjon til å utvikle seg selv som lærer. I kroppsøvingsfaget vet vi også at læreplanens intensjoner bare delvis blir ivaretatt gjennom undervisningen. Da kan man stille seg spørsmålet om ikke kompetanseutvikling for kroppsøvingslærere kan være relevant slik at de kan forbedre sin undervisningspraksis?
I en studie har vi undersøkt nettopp dette, nærmere bestemt hvilke erfaringer lærere som har en perifer rolle i et kompetanseutviklingsprosjekt i kroppsøving sitter igjen med. I kompetanseutviklingsprosjektet studien tok utgangspunkt i jobbet 19 lærere direkte sammen med to forskere på fem nettverkssamlinger årlig over flere år. Disse 19 lærerne har etter hver nettverkssamling gått tilbake til sine respektive skoler og jobbet sammen med lærere der med de tematikkene som er blitt berørt på nettverkssamlingene. Lærerne ved skolene har vi gitt navnet de perifere deltagerne, og i denne studien har vi intervjuet åtte perifere deltagere.
Basert på en tematisk analyse utviklet vi to hovedfunn: ‘Praksisfellesskap i kroppsøving som noe nytt, verdifullt og sårbart’ og ‘«Mesteren»: Praksisfellesskapets brobygger’. Ved hjelp av situert læringsteori og Deweys erfarings- og refleksjonsbegrep, diskuterer vi hvilke erfaringer lærerne med en perifer deltagelse i prosjektet sitter igjen med. Selv om studien viser at lærerne har faglig utbytte av å delta i prosjektet, førte mangelfull brobygging fra pådriverens side til at ikke alle lærerne oppnådde å bli del av det vi kan omtale som et praksisfellesskap. Vår studie viser likevel at en organiseringsform, der man søker å nå ut til flere lærere, vil kunne bidra til å bygge opp et mer solid praksisfellesskap i kroppsøving ved den enkelte skole, og i en region som helhet.
Selv om vi slik sett ikke kan vise til revolusjonerende resultater er det vår klare mening at en organisering av et kompetansehevingsprosjekt der noen lærere har en mer perifere rolle enn andre, også gir resultater. Med andre ord, selv om vi finner at det ikke er lett å overføre kunnskap fra en lærer til en annen er det verdt et forsøk. Det er grunn til å anta at slik kompetanseheving vil bidra til kroppsøvingslærere utvikler sin faglige kompetanse slik at de i større grad kan ivareta læreplanens intensjoner gjennom sin undervisning.
Du kan lese hele artikkelen «Kjærkomment, sårbart og krevende: Læreres erfaringer som perifere deltagere i et kompetanseutviklingsprosjekt i kroppsøving» her: https://journals.uio.no/adnorden/article/view/10558